Riktig anvendelse av Incoterms i handel

Skrevet av: Alexander Wiesner Barg, partner i Ræder Bing advokatfirma AS

Incoterms: Den lille koden som avgjør hvem som sitter med risikoen

Tenkt deg at en container går over bord, varer blir stjålet fra lasterommet på en trailer, eller dokumenter manipuleres og muliggjør at varer utleveres til feil mottaker. Når uhellet først er ute, blir det fort et sentralt spørsmål om hvem som bærer risikoen mens varene er under transport. For alle som driver varehandel, er det derfor kritisk å ha et bevisst forhold til leveringsbetingelser og risikoovergang.

Incoterms i praksis: Mange bruker dem – færre behersker dem

For mange bedrifter dukker det jevnlig opp forkortelser som EXW, CIF og FOB på fakturaer og kontrakter, enten det gjelder enkeltkjøp til bedriften eller store og omfattende varepartier ment for videresalg. Likevel avdekkes stadig vekk at flere ikke har reell kontroll på hva vilkårene innebærer – og det kan få store konsekvenser dersom noe går galt underveis.

Hva Incoterms egentlig er (og hvorfor de finnes)

Incoterms er et standardisert sett med leveringsbetingelser utgitt av International Chamber of Commerce (ICC). Reglene brukes i stor utstrekning ved kjøp og salg av varer, og finnes i en oppdatert versjon fra 2020. I dagens regelsett er det 11 koder partene kan avtale, og de brukes både i nasjonale og internasjonale kjøp. Noen koder passer for all transport, mens andre er knyttet til bestemte transportformer.

Det sentrale Incoterms gjør, er å fastsette leveringspunkt og risikoovergang mellom selger og kjøper – altså hvem som har den økonomiske risikoen for en vare på ulike tidspunkt i transportkjeden. I tillegg sier vilkårene ofte noe om hvem som skal ordne transport, betale frakt og tegne forsikring.

Avtalefrihet: Incoterms virker bare som tiltenkt når de faktisk er avtalt (og passer)

I næringskjøp i Norge er utgangspunktet at kjøpsloven regulerer når risikoen går over fra selger til kjøper – med mindre partene avtaler noe annet. Nettopp derfor kan Incoterms være et nyttig verktøy: Partene kan fravike lovens standardregler og velge et vilkår som passer bedre for den konkrete handelen. Dette kan avtales per enkeltkjøp, eller bygges inn i en rammeavtale.

Hvis Incoterms inngår i en større avtale, bør man samtidig vurdere om ett og samme vilkår faktisk fungerer for alle leveranser under kontrakten. Det kan være mer hensiktsmessig å bruke ulike vilkår, avhengig av varetype, transportmåte eller geografi.

Et viktig poeng som ofte skaper misforståelser, er at risikoen for varen under transport ikke nødvendigvis følger eierskapet. Incoterms regulerer risiko og leveringspunkt, men ikke når eiendomsretten går over.

Typiske fallgruver: Når «standardvilkår» blir et praktisk problem

Mye kan gå galt hvis partene ikke har et bevisst forhold til hva den valgte Incoterms-koden faktisk betyr. Nedenfor følger noen eksempler:

1) CIP: Kjøper har risikoen – selger har tegnet forsikring

Ved CIP (Carriage and Insurance Paid To) går risikoen over fra selger til kjøper allerede når varen overleveres til transportør. Samtidig er det selger som både organiserer og betaler transporten, og som forsikrer varene under hovedtransporten.

Dette kan skape friksjon hvis kjøper har kjøpt på kreditt og varen fortsatt ikke er betalt når skade skjer. Kjøper har da risikoen og dermed retten til forsikringsutbetaling, men selger er forsikringstaker og har ikke fått oppgjør for varen. I praksis kan partene ønske en løsning der selger utsteder kreditnota, håndterer forsikringssaken og mottar utbetalingen. I så fall er det viktig å samtidig sikre nødvendige rettighetsoverføringer, blant annet for å sikre at regresskrav mot transportør er i behold og havner hos riktig part.

2) Når forsikringsselskapet er «på andre siden av kloden»

Det kan også oppstå en motsatt utfordring: Dersom kjøper er norsk, selger er langt unna, og handelen skjer på CIF eller CIP, kan kjøper ved skade bli nødt til å forholde seg til et forsikringsselskap i et annet land. Det kan svekke kjøpers praktiske posisjon, og kjøper bør derfor vurdere alternative forsikringsløsninger eller andre Incoterms.

3) FCA «på papiret» – men selger bestiller transporten likevel

Ved FCA (Free Carrier) er utgangspunktet at kjøper ordner hovedtransporten, betaler frakten og sørger for forsikring. Risikoen går over når selger leverer til avtalt sted der hovedtransporten starter.

Problemet oppstår ofte når det som er praktisk i hverdagen, ikke samsvarer med vilkåret man har valgt. Selv om partene har avtalt FCA, kan kjøper be selger om å ordne transporten fordi det anses enklere. Da «rokker» man ved forutsetningen i FCA-modellen, og det kan bli uklart hva som egentlig gjelder for ansvar og forsikring – med risiko for at ingen faktisk har sørget for en treffende forsikringsdekning.

Standardisert, effektivt – men bare hvis du bruker riktig kode

Når Incoterms brukes korrekt, er de et effektivt verktøy. Partene slipper å detaljregulere hvem som gjør hva i de ulike fasene av transporten, fordi dette allerede ligger i den avtalte koden, og innholdet er det samme uavhengig av hvor i verden partene befinner seg. Det gjør det også enklere for andre involverte, som transportører og forsikringsselskaper, å vurdere hvem som er riktig mottaker av en eventuell erstatning. Samtidig forutsetter dette at partene faktisk forstår kodene og velger vilkår som passer den konkrete handelen.